Mange legemidler har organspesifikke effekter som ikke lar seg oppdage ved vanlig observasjon, anamnese eller klinisk undersøkelse av pasienten. Det kan være skadelig effekt på beinmargens produksjon av blodceller, nyre- og leverfunksjonen, sentralnervesystemet eller andre organer. Laboratorieundersøkelser kan være til stor hjelp for å oppdage slike effekter før de gir seg til kjenne i form av kliniske symptomer.
Røntgenbilder av lungene før og etter medikamentell behandling av lungebetennelse er til stor nytte i vurdering av effekten. Belastnings-EKG ved behandling av angina pectoris og gastroskopi ved behandling av sår i magesekken kan ha samme nytteverdi.
De hyppigste målene for å vurdere virkninger og bivirkninger, bedring eller progresjon av sykdom foretas imidlertid ved undersøkelser som angir avvik fra normalverdier av endogene stoffer (klinisk-kjemiske analyser) i blod og andre biologiske væsker. De mest brukte undersøkelsene er måling av hemoglobin, hvite blodlegemer, blodplater, leverenzymer, kreatinin, urinstoff og blodsukker. Forstyrrelser i elektrolytt- eller syre-base-balansen gir også viktig informasjon. Ved behandling med antikoagulasjonsmidlet warfarin (Marevan®) benytter en måling av blodets evne til å koagulere (INR – internasjonal normalisert ratio) som et direkte uttrykk for effekten. Disse og andre analyser tilpasses den aktuelle kliniske situasjonen.
Ved en del kroniske sykdommer som innebærer langvarig medikamentell terapi, kan en ha god nytte av direkte måling av legemidler i blod når behovet for dosejustering skal vurderes.
Mange pasienter begynner med legemidler under sykehusopphold. Når virkninger og bivirkninger eller manglende effekt evalueres, er det en forutsetning at pasienten har tatt legemidlet som foreskrevet.
Det er like viktig å observere om pasienten har de ønskede effektene av behandlingen som de uønskede.
Legemidler gitt som intravenøs injeksjon eller infusjon gir rask økning i legemiddelkonsentrasjonen i blodet. Ved slik administrering er det spesielt viktig å være oppmerksom på uønskede effekter de første minuttene etter administrasjonen. Bivirkninger av allergisk natur kan utvikle seg fort. Likeledes kan det oppstå forstyrrelser i hjerterytmen med ubehagelig blodtrykksfall, hjertebank og bevissthetstap. Enkelte kan oppleve kraftige sentralnervøse effekter som svimmelhet, følelse av uvelhet og angst, noe som kan observeres ved umiddelbare forandringer i pasientens atferd.
Når en får i oppgave å observere temperatur, blodtrykk, blødning, bevissthet, bivirkninger av legemidler eller andre karakteristika ved en pasient, er det viktig å kjenne grensene for når en skal melde fra til den som har overordnet ansvar.
Noen pasienter lar være å fortelle om ubehag som de forbinder med legemiddelbruk, dersom ingen spør. I enkelte tilfeller resulterer slikt ubehag i at pasienten endrer dosene på egen hånd. I andre tilfeller forekommer det at pasienten slutter helt med legemidlene. Autoseponering er ønskelig når pasienten merker alvorlige bivirkninger, men bør alltid rapporteres tidlig til pasientens faste lege for vurdering av alternative tiltak.
I primærhelsetjenesten har hjemmeboende syke og eldre tettere kontakt med sykepleiere enn med lege. Sykepleiere har i slike tilfeller en viktig oppgave i å få frem opplysninger hos pasientene som kan ha betydning for terapistyringen. Pasientene kan gi gode opplysninger om symptomer som svimmelhet, slapphet, munntørrhet og forstoppelse, dersom de blir spurt. Likeledes må en aktivt spørre om pasienten har merket andre forandringer etter at de har begynt med et legemiddel, for eksempel kalde hender og føtter eller bedring av brystsmerter ved behandling av angina pectoris, eller om det forekommer nattlige mareritt. Husk at pasientene ikke alltid setter nye plager i forbindelse med sin bruk av legemidler. Dersom en av ulike grunner velger ikke å informere pasienten om bestemte bivirkninger, bør en gjennom særskilt observasjon og samtale med pasienten avklare om slike forekommer.
Det viktigste i vurderingen av virkninger og bivirkninger av legemidler er en god klinisk vurdering av pasienten. Til denne vurderingen hører en god anamnese, undersøkelse og nøye observasjon. Alle som deltar i behandling av pasienter, er hver på sin måte ansvarlig for at resultatet skal bli best mulig. Helsearbeidere har derfor en viktig oppgave i å observere virkninger og mulige bivirkninger av legemidler.
I den totale vurderingen vedrørende nytten av et legemiddel skal en spørre om legemidlet samlet sett er nødvendig, ved å vurdere nytten mot risikoen ved ikke å behandle. Jo alvorligere bivirkninger et legemiddel har, jo viktigere er det å ta stilling til dette spørsmålet.