Bruk av mennesker i medisinsk forskning er regulert i
Helsinkideklarasjonen fra 1952, med seinere revideringer.
Av dokumentet går det frem at hensynet til pasienter og forsøkspersoner er overordnet vitenskapelige hensyn.
Frivillig, informert samtykke
Det legges stor vekt på at deltakelse i kliniske forsøk er frivillig. Forsøkspersonene skal være godt informert om forsøkets art og ventede virkninger og bivirkninger av legemidler som skal testes. Informasjonen skal gis både muntlig og skriftlig. Etter at slik informasjon er gitt, skal hver deltaker signere en erklæring om at de er informert, og at de deltar på frivillig basis. Å avgi en slik erklæring kalles å gi
frivillig, informert samtykke. I noen situasjoner er det urimelig å be om slikt samtykke. Dersom en forsøkssituasjon skal fritas fra kravet, skal slikt fritak gis etter vurdering av en etikk-komité. Deltakere i et medisinsk forsøk kan trekke seg fra forsøket til enhver tid, også etter at det er begynt.
Når forsøkspersonene er barn, psykisk utviklingshemmede, gamle eller andre som ikke kan ivareta sine interesser, oppstår særlig vanskelige etiske problemer. Utprøving på gravide er også problematisk. På slike pasientgrupper gjøres forsøk bare under særlig skjerpede betingelser.