Kliniske studier foregår på mennesker. Forskningsprosjekter på mennesker eller forskningsprosjekter der en benytter humant biologisk materiale eller helseopplysninger, skal godkjennes av en Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK).

Kliniske studier relatert til legemidler må i tillegg godkjennes av Statens legemiddelverk (SLV).

De første forsøkene begynner med små doser på friske, frivillige forsøkspersoner. Etter at substansen er tatt i bruk som et godkjent legemiddel, vil undersøkelse på nye indikasjoner fortsatt betraktes som legemiddelutprøving, og skal bare foretas etter at tillatelse er gitt gjennom en REK og godkjent av SLV.

Forskrift om klinisk utprøving av legemidler til mennesker setter rammebetingelser for den kliniske utprøvingen. Forskriften regulerer klinisk utprøving av legemidler på mennesker, både på pasienter og på friske personer.

Fase I – test på toleranse av legemidlet

Fase I er første utprøving på mennesker. Den foretas hovedsakelig på et lite antall friske, frivillige, unge voksne. Hensikten er å undersøke hvor godt substansen tolereres, og å gjennomføre farmakokinetiske undersøkelser . Likeledes studerer en effekter som ikke er avslørt i dyreforsøk, og ønsker å finne frem til retningslinjer for doseringer i videre kliniske forsøk. I noen tilfeller utføres fase I-studier på pasienter. Det skjer med spesielt toksiske legemidler som en ikke vil gi til friske personer, men som en aksepterer å prøve ut på pasienter med alvorlige sykdommer som kreft eller andre sykdommer en ikke har god behandling for.

Fase II – terapieffekt og dosetilpasning

Fase II-studier utføres på små pasientgrupper som en tror vil ha hjelp av den aktuelle behandlingen. Her ønsker en å finne frem til en dose som de fleste brukerne har effekt av uten å få for plagsomme bivirkninger. Samtidig studeres det hvordan legemidlene interagerer med andre legemidler som kan være naturlige å bruke samtidig. Det er vanlig at slik sammenlikning i fase II er «åpen». Det betyr at både pasient og lege vet hvem som får testsubstans, og hvem som får tradisjonell terapi. Hvis resultatene fra fase II viser at preparatet har gunstige effekter, går en videre til neste fase.

Fase III – dokumentasjon av effekt på større pasientgrupper

I fase III testes gjerne et stort antall pasienter (over 1000), ofte ved flere regionale sentre. Utvelgelse og fordeling av pasienter til ulike behandlingsgrupper skjer etter strenge vitenskapelige kriterier. Prosedyren for utprøvingen er lik ved alle sentrene.

Hensikten med fase III er å dokumentere de effektene en har funnet i tidligere faser, og å finne hyppigheten av subjektive og objektive bivirkninger. Likeledes ønsker en i denne fasen å oppdage bivirkninger som er sjeldne, men alvorlige, og effekter som kommer etter lang tids bruk.

I fase III sammenliknes testsubstansen med etablerte legemidler og eventuelt med placebo. Placeboeffekter er omtalt i kapittel 3, Farmakodynamikk. Sammenlikningen utføres oftest randomisert og dobbelt blindt. Randomisert vil si at det skal være tilfeldig om en pasient får testsubstansen, et etablert legemiddel eller placebo. Dobbelt blindt vil si at verken pasient eller den som deler ut legemidlet til pasienten, vet hvem som får hva. Randomiserte, dobbelt blinde studier benyttes for at ikke resultatet skal bli påvirket av at pasient eller behandler har en forutinntatt holdning til virkning og effekt av testsubstansen.

Ved avslutningen av fase III utformes det en rapport om resultatene fra undersøkelsene. Rapporten danner grunnlag for en søknad om registrering og markedsføring av substansen som et legemiddel.

Fase IV – langtidseffekter og sjeldne bivirkninger

Registrering av effekter av et legemiddel fortsetter etter at legemidlet er registrert og tatt i bruk, siden bivirkninger kan forekomme så sjelden at de ikke oppdages i tidlige faser på små pasientgrupper. Oppfølging av effekter og bivirkninger er derfor viktig.

I denne fasen undersøker en langtidseffekter på enkelte sykdomsparametere, og for enkelte legemidler ser en på om bruken av legemidlet påvirker total overlevelse. Det er vanlig med internasjonale multisenterstudier hvor en velger ut pasienter etter strenge kriterier. Ved at mange sentre deltar, er det lettere å inkludere et tilstrekkelig antall pasienter til at studien skal avsløre sjeldne effekter, og å unngå at resultatene påvirkes av lokale tilfeldigheter.

Dersom det tilkommer nye, viktige opplysninger om effekter på enkelte pasientgrupper, kan indikasjonsområdet for legemidlet utvides. En slik utvidelse kan imidlertid bare skje etter ny søknad. Det hender at tillatelsen til å selge legemidlet i et land trekkes tilbake, eller at produsenten selv ønsker å trekke legemidlet fra markedet, hvis det oppdages alvorlige bivirkninger.

Eksempler på viktige behandlingsregimer etablert ved fase IV-studier

Hos pasienter med hjertesvikt er det vist at bruk av ACE-hemmere senker behovet for sykehusinnleggelser og reduserer dødeligheten.

Bruk av små doser acetylsalisylsyre hos pasienter med angina pectoris reduserer risikoen for hjerteinfarkt og reduserer risikoen for hjerneslag hos risikopasienter.

Blodtrykkssenkende behandling med betablokkere, diuretika, kalsiumhemmere og ACE-hemmere reduserer risikoen for hjerteinfarkt og alvorlige kardiovaskulære hendelser hos pasienter med hypertensjon.

Insulinbehandling hos type 1-diabetikere reduserer risikoen for sirkulatorisk betingede øyeskader og nyreskader.