Ved forebygging kan en velge mellom forskjellige tilnærmingsmåter som enten omfatter utvalgte grupper med høy risiko for misbruk, høyrisikostrategi, eller alle personer i befolkningen, befolkningsstrategi. I praksis velges kombinasjoner av begge deler. Når det gjelder behandlingen, vil den rette seg direkte mot brukergruppen.

Høyrisikostrategi

Denne tilnærmingen forutsetter at en finner frem til de personene som er i risikogruppen for misbruk. Deretter drives en målrettet forebyggende aktivitet og behandling av personene. Denne strategien fører til at et lite antall personer eksponeres for bestemte tiltak. Avhengig av hvor vanskelig det er å lokalisere risikopersonene og å påvirke dem, vil en slik strategi kunne være godt eller dårlig egnet.

Befolkningsstrategi

Befolkningsstrategien har som hensikt å påvirke hele befolkningen. Som virkemidler benyttes bl.a. høye avgifter på lovlige rusmidler. Lover og regler for bruk og omsetning, og forbud og straff mot enkelte rusmidler overfor dem som bryter lovene, er tiltak som virker generelt. Opplysningskampanjer og tilrettelegging av arbeids- og bomiljø eksponerer mange, men er kostbart og krever større innsats enn tiltak som rettes direkte mot rusmidlene.

Tvangsbehandling

Lov om sosiale tjenester av 13. desember 1991, som trådte i kraft 1. januar 1993, åpner for bruk av tvang i behandlingen av rusmiddelbrukere i Norge. Grunnlaget for slik behandling er til stede dersom noen utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk, og dersom frivillige hjelpetiltak er utilstrekkelig.

Dersom en rusmiddelbruker frivillig tas inn i en behandlingsinstitusjon, kan institusjonen sette som vilkår at klienten skal kunne holdes tilbake mot sin vilje opptil tre uker etter datoen for inntak. Gravide rusmiddelbrukere kan holdes med tvang i en behandlingssituasjon, men ordningen har vært lite benyttet. Det er knyttet strenge krav til gjennomføring av tvangsbehandling.


Lov om sosiale tjenester