Det signalet som formidles når en ligand binder til en reseptor, kan øke, minske eller endre biologiske prosesser. Liganden kan være et hormon, en transmittersubstans (signalsubstans) eller et legemiddel.

Reseptoren kan være en klassisk reseptor , dvs. et makromolekyl (vanligvis et protein) som er knyttet til cellens membran, og som binder en ligand på den ene siden av membranen, og som leder et signal over til den andre siden av membranen når komplekset dannes. Se figur 3.1. Et slikt signal kan øke eller hemme en cellulær prosess.

Reseptoren kan også være et enzym , dvs. et makromolekyl som normalt har til oppgave å øke syntesen av viktige forbindelser i kroppen. Enzymer er ikke alltid bundet til cellulære membraner. De kan være både ekstracellulære og intracellulære. Når en ligand binder til et enzym, kan biologiske prosesser påvirkes ved at enzymaktiviteten øker eller avtar.

En tredje form for reseptor er ligandstyrte ionekanaler hvor reseptoren er et makromolekyl som danner eller er del av en ionekanal gjennom en membran. Når en slik reseptor binder en ligand, kan ionekanalen åpne eller lukke slik at strømmen av ioner over membranen endres. Dermed vil elektrolyttkonsentrasjonen endres på de to sidene av cellemembranen, noe som igjen kan øke eller hemme signaltrafikken innad i eller mellom celler, slik at biologiske prosesser påvirkes.

En fjerde type reseptor er spenningsstyrte ionekanaler. Her er reseptoren et makromolekyl som danner eller er del av en ionekanal gjennom en membran, men som sannsynligvis ikke trenger å binde en ligand for å påvirkes. Påvirkningen kan skje ved at den elektriske spenningen nær inntil membranen endres når liganden befinner seg i nærheten.

Til sist finnes proteinkoblede reseptorer . I slike tilfeller binder liganden til en reseptor på et protein som er en del av et sammensatt molekyl. Bindingen medfører at en del av det sammensatte molekylet frigjøres fra proteinet og deretter binder til et annet makromolekyl, for eksempel til en ionekanal, som nå åpner for ionetransport over membranen. Opiatreseptorer er et eksempel på «G-proteinkoblede» reseptorer.