Det finnes en rekke forskjellige testsystemer for misbruksstoffer på markedet. Det største problemet med testene er usikre analysesvar ved at metodene som brukes, ikke er tilstrekkelig sensitive eller spesifikke for det stoffet en ønsker å påvise. Sensitiviteten til metoden forteller noe om hvor høy konsentrasjon av rusmiddel som må finnes i prøvemediet for at resultatet skal bli positivt. Spesifisiteten angir hvor sikkert det er at et bestemt stoff påvises.

Ved alle laboratorier forekommer det analysefeil. Dersom en prøvegiver benekter inntak av et påvist stoff, vil det være nyttig å be om ny analyse med en annen metode enn det som først ble benyttet. Det er generelt for dårlig kunnskap blant helsepersonell i tolkning av svar fra rusmiddelanalyser. Dersom en er usikker på et svar, bør en ta kontakt med det laboratoriet som har utført analysen.

Uspesifikk analysemetode

De mest brukte metodene for screening eller påvisning av misbruksstoffer i store prøvematerialer benytter immunologiske prinsipper der antistoff og antigen blandes i en løsning. Antistoffet som tilsettes prøvematerialet, reagerer med misbruksstoffet dersom det finnes i prøvematerialet, og danner komplekser. Kompleksene kan påvises med følsomme detektorsystemer.

Antistoffene reagerer med alle antigener som har tilstrekkelig strukturell likhet. Immunologiske metoder har derfor ikke tilstrekkelig høy spesifisitet når det gjelder misbruksstoffer, og regnes i prinsippet som usikre. De skal ikke benyttes som eneste test dersom resultatet kan få alvorlige konsekvenser for prøvegiveren. Faren for falskt positivt resultat er for stor.

Hurtigtester baserer seg oftest på immunologiske prinsipper hvor et antistoff og et antigen (her rusmidlet) reagerer og danner et kompleks. Dersom det oppstår kompleksdanning, vises det ved farge- eller strukturforandring som uttrykk for positiv reaksjon. Hurtigtestene utføres ved at prøvematerialet (for eksempel urin) dryppes på et tørt testmateriale. Generelt er hurtigtester usikre testmetoder.

Når det benyttes immunologiske analyseprinsipper, testes ofte hele stoffgrupper. Resultatet blir det samme om det finnes en eller flere substanser i prøven innenfor den gruppen en tester (positiv). Når en hel gruppe av stoffer testes samtidig, for eksempel benzodiazepiner, opiater og amfetaminliknende stoffer, sier en at analysemetoden er uspesifikk. Det finnes også immunologiske tester som mer spesifikt tester enkeltstoffer.

Spesifikk/bekreftende analysemetode

I situasjoner der testresultatet kan få alvorlige konsekvenser for prøvegiveren, skal en benytte to tester med forskjellig analyseprinsipp for påvisning av stoffet. For at svaret skal betraktes som positivt, må begge testene vise at stoffet er til stede. Dette øker sjansen for et sant positivt resultat.

Kromatografiske analyseprinsipper er godt egnet til å separere/påvise spesifikke substanser. Ved kromatografi skilles ulike stoffer i en blanding fra hverandre ved at blandingen sprøytes inn i en væske- eller gass-strøm i et rør (en kolonne). Væske- eller gass-strømmen trekker med seg ulike substanser i blandingen med ulik hastighet gjennom kolonnen. Tiden det tar for de ulike substansene å vandre gjennom kolonnen, er karakteristisk for hver substans. Dersom en substans kommer ut av kolonnen ved den tiden heroin er forventet å komme ut av kolonnen, er det stor sannsynlighet for at substansen er heroin.

Væskekromatografi (Liquid chromatography – LC) eller gasskromatografi (Gas chromatography – GC) benyttes hyppig ved kromatografisk separasjon av substanser.

Dersom kromatografisk separasjon av substanser kombineres med følsomme detektorer (massespektrometre – MS), øker sikkerheten av analyseresultatet. Ved massespektrometri registreres molekylvekten/massen til stoffene. Dersom en finner at en substans som kom ut av kolonnen ved den tiden heroin skulle komme ut, og har den molekylvekten som heroin har, øker sannsynligheten for at det er heroin som er påvist. Ved denne metoden kan en i tillegg utsette de enkelte substansene for stress slik at de fragmenterer. Ved å registrere molekylvekten til fragmentene kan en vurdere om de registrerte fragmentene stammer fra et mistenkt utgangsstoff eller ikke. I en slik undersøkelse benyttes to massespektrometriske påvisninger. Først utgangsmolekylet, deretter fragmentene av molekylet. Informasjonen fra kromatografi og dobbel massespektrometri gir svært sikker informasjon om en registrert substans. Samlet betegnes den analytiske metoden LC-MS/MS eller GC-MS/MS. Påvisning av spesifikke substanser med LC-MS/MS eller GC-MS/MS betegnes ofte som bekreftende metodikk. Dette henviser til at stoffer som først er påvist med én metode (immunologisk metode eller kromatografisk separasjon), bekreftes påvist med en annen metode (massespektrometri).